Hjem :: Forvaltning :: EUs vanndirektiv

Generelt
Grunnvann
Noen nyttige informasjonskilder

EUs vanndirektiv

Generelt
EUs Rammedirektiv for vann (Vanndirektivet) trådde i kraft i desember 2000. Vanndirektivet har som formål at alt grunnvann og overflatevann (både ferskvann og marint kystvann) skal ha "god tilstand" innen utgangen av 2015. Dette skal oppnås gjennom en helhetlig og koordinert forvaltning, ikke bare på nasjonalt nivå, men også gjennom internasjonalt samarbeid.

Vanndirektivets miljømål er også helhetlig:

• "God tilstand" omfatter både kjemiske-, økologiske (biologiske)- og fysiske (vannmengde og utforming) egenskaper for en vannforekomst, med unntak av økologiske egenskaper for grunnvann. Dette betyr at forholdene i og rundt en vannforekomst mest mulig skal tilsvare de forholdene som ville ha eksistert om vannforekomsten hadde vært upåvirket av menneskelige aktiviteter. I tillegg må bruken av vann være bærekraftig.
• Ulike vanntyper påvirker hverandre der disse møtes. I kystområdene må derfor tilstanden til både grunnvann, ferskvann og saltvann, og deres gjensidige påvirkning, vurderes. Alt vann i et vassdrag må forvaltes sammenhengende, også der vassdraget krysser landegrenser.

Forvaltning i henhold til Vanndirektivet omfatter følgende hovedaktiviteter:

• Karakterisering av alle vannforekomster. Dette omfatter grunnvannsforekomster i løsmasser og fjell, ferskvannsforekomster inkl. bekker, elver og innsjøer, og marint vann langs kysten ut til 1 nautisk mil utenfor den nasjonale grunnlinjen. Karakterisering av en vannforekomst omfatter i tillegg til en beskrivelse av alle relevante egenskaper og belastninger (f.eks. jordbruk, tettsteder, lokal forurensning), en vurdering av forekomstens tilstand og av risikoen for at forekomsten ikke kan oppnå en "god tilstand".
• Overvåking av vannforekomster i henhold til forekomstens type og tilstand. Dette omfatter "basisovervåking" for opplysninger om tilstanden av en vannforekomst over lang tid, "tiltaksovervåking" for vurdering av effekter fra tiltak rettet mot utbedring, og "problemkartlegging" for avklaring av spesifikke belastningsaspekter.
• Tiltak knyttet til en vannforekomst for å snu trender som går i feil retning med hensyn til kvalitet eller vannmengde. Slike tiltak kan omfatte fjerning av forurensningskilder, både lokalt og langt unna, eller justering av vannuttak for å motvirke saltvannsinntrengning i kystnære grunnvannsforekomster.
• Koordinering av forvaltningsprosesser både i et helt vassdrag, i flere vassdrag (vannregion) og i internasjonal sammenheng der vannforekomster og vassdrag overskrider landegrenser.

Fordi Norge ikke er medlem i EU er Vanndirektivet underlagt EØS. Regjeringen bestemte i oktober 2004 at Miljødepartementet (MD) har det nasjonale ansvaret for oppfølging av Vanndirektivet i Norge, i samarbeid med flere andre departementer. Juridisk implementering av Vanndirektivet i Norge er siden 1. januar 2007 regulert ved "Forskrift om rammer for vannforvaltning". Landet er fra 1. januar 2010 delt inn i 11 vannregioner og regional myndighet er gitt utvalgte fylkeskommuner ("vannregionmyndighet" - VRM). Vannportalen inneholder til en hver tid oppdatert informasjon om Vanndirektivet i Norge.

I 2007 ble arbeidet med Vanndirektivet i Norge delt inn i to planfaser. I den første fasen fra 2007-2009 er det etablert forvaltningsplan for 29 utvalgte vannområder, ca 20 % av landets vannforekomster. Inkludert er forekomstene med de største miljøutfordringene og grensevassdrag hvor samordning med våre naboland er viktig. I den andre planfasen skal det etableres en forvaltningsplan for de resterende vannforekomstene innen 2015. Samtidig skal forvaltningsplanene fra første fase settes i verk.

Til toppen

Grunnvann
Forvaltning av grunnvann er komplisert fordi det er en skjult ressurs som kan være både vanskelig å beskytte og vanskelig å utnytte bærekraftig. EUs Vanndirektiv omfatter derfor et eget "datterdirektiv" for grunnvann. Dette Grunnvannsdirektivet trådde i kraft i EU 16. januar 2007 og gir spesielle tilleggskrav for forvaltning av grunnvann gjennom beskyttelse, overvåking og tiltak for å oppnå både kvantitativ- og kvalitativ god tilstand for grunnvann. I Norge er Grunnvannsdirektivet inkludert i Vannforvaltningsforskriften.

EUs Vanndirektiv definerer en grunnvannsforekomst som et avgrenset volum grunnvann innenfor én eller flere grunnvannsakviferer, der det kan tas ut mer enn 10 m3 grunnvann pr dag. Dette betyr i prinsippet at hele Norge er en grunnvannsforekomst, fordi det ikke er angitt mer spesifikt om dette uttaket gjelder pr brønn/kilde eller arealenhet. I Norge er derfor grunnvannsressurser i første omgang inndelt i viktige- og mindre viktige forekomster:

• Viktige forekomster har en grunnvannsytelse på mer enn 5 liter pr sekund (5 l/s), og de omfatter i all hovedsak løsmasseakviferer.
• Mindre viktige forekomster er de øvrige arealer med fjell og små løsmasseforekomster som generelt har en ytelse på mindre enn 5 l/s, men hvor det kan finnes akviferer som stedvis kan yte mer.

En første karakterisering av grunnvannsressurser i Norge iht. Vanndirektivet ble utført i 2005 og omfatter en kartfremstilling av grunnvannsforekomster basert på eksisterende kunnskap og data. Opprinnelig ble det identifisert ca 700 vikige grunnvannsforekomster. Forekomstene er administrative enheter og presenteres via Vann-nett, som vist i figuren over (trykk på figuren for stor versjon). I tillegg er det gjennomført en foreløpig grov vurdering av risiko for at disse forekomster ikke kan oppnå en "god tilstand". Potensielle belastninger som inngår i en slik risikovurdering omfatter både diffuse forurensningskilder (f.eks. jordbruk, tettsteder, samferdsel) og punktkilder (f.eks. industri, gruver, avfallsdeponi). Ca. 90% av alle grunnvanns-forekomster i Norge er vurdert med lav eller ingen risiko for å ikke oppnå god tilstand med hensyn til vannkvalitet og –kvantitet.

Sammenlignet med de fleste andre europeiske land er norske grunnvannsforekomster forholdsvis dårlig kartlagt, og per i dag finnes det ikke en systematisk landsdekkende kartlegging. Den initielle karakteriseringen og risikovurderingen av grunnvannsforekomster i Norge danner derfor utgangspunkt for både mer detaljerte undersøkelser i regi av regionale vannmyndigheter og for en landsdekkende ressurskartlegging av grunnvann i regi av sentrale myndigheter. En viktig forutsetning for å få både en helhetlig oversikt og den nødvendige detaljeringsgraden for grunnvann, er at alle relevante data blir innrapportert til NGU i henhold til oppgaveplikten i Forskrift om oppgaveplikt ved brønnboring og grunnvannsundersøkelser.

I tillegg til karakterisering og risikovurdering av grunnvannsforekomster, krever Vanndirektivet overvåking, beskyttelse og tiltak som konkrete aktiviteter i forvaltning av grunnvann. Overvåking av grunnvann skal integreres mest mulig med overvåking av overflatevann, og skal bidra til dokumentering av tilstand for alle grunnvannsforekomster. Beskyttelse av grunnvannsforekomster, og spesielt av områder der grunnvann tas ut til drikkevann, er særlig viktig i Norge for å unngå en forringelse av den gode tilstanden de aller fleste forekomster har per i dag. Tiltak omfatter pålagte aktiviteter rettet mot utbedring av den kvantitative og/eller kvalitative tilstanden av grunnvannsforekomster som har en risiko for å ikke oppnå god tilstand.

Til toppen

Noen nyttige informasjonskilder:

• OED Faktahefte 2005, kap. 10 "Vannressursforvaltning"
• Mattilsynets Veileder til Drikkevannsforskriften
• EUs Rammedirektiv for vann (”Vanndirektiv”) - EUs webside, EUs nyhetsbrev
• EUs Vanndirektiv i Norge - Vannportalen, DNs internettsider
• Grunnvannsinformasjon og -forvaltning i andre land Sverige, Finland, Storbritannia, Østerrike

Til toppen

Revidert NGU 20. desember 2011